I dag er det allehelgens dag, barna og jeg har vært å tent lys på gravlund til barna sine oldemødre. Vi tente lys på 3 graver, og når jeg tente det siste lyset spurte Jessica meg "men mamma? Hvor er Kiro sin plass?" Hmm tenkte jeg... Hva svarer jeg nå? Vi har ikke noe "plass" til Kiro, men hun vet godt at han bor i himmelen sammen med oldemor, for det har vi snakket mye om. Nå skjønner jeg at vi må lage en stein til Kiro, og jeg vet akkurat hvor den skal stå For de som ikke vet hvem Kiro er, så er det hunden vår som vi dessverre måtte ta farvel med i sommer etter mye sykdom. Han ble bare 6 år, og var Jessicas bestevenn omtrent siden hun ble født.
Rart hvordan barna tenker når de får vite om døden. Jeg mener ærlighet er viktig og vi forteller Jessica det hun trenger å vite, og det samme vil vi gjøre med Tobias. Omstendigheter som har skjedd rundt oss med 2 dødsfall de siste to ukene + Kiro's avliving i sommer har virkelig fått oss til å tenke, og ta ekstra godt vare på hverdagsøyeblikkene.
Ta vare på livet her og nå. Det er så skjørt at vi ikke aner. I den ene begravelsen hadde presten en tale som gjorde oppkvikker i meg. En tale jeg aldri kommer til å glemme. Sorg er personlig, og vi har alle vår måte å sørge på. Ingen må dømmes for måten vi sørger på. Sorg er trist og det aller viktigste er å ikke sørge alene. Å snakke seg gjennom sorgen må nok være det beste som er. Jessica har nok mer savn etter sin bestevenn enn jeg hadde trodd. Hun snakker ofte om han og jeg hører mer enn gjerne på hva hun vil si og gir henne de svarene jeg kan gi. Her om dagen fant jeg ett bilde under puten hennes i senga, ett bilde av Kiro. Ett bilde jeg hadde ryddet vekk fra en hylle jeg gjorde litt forandring på. Det fikk meg til å tenke. Vi har en datter med ett hjerte av gull med stor omtanke for andre til å med de som ikke er med oss lenger.
Helt ærlig fra Jannicke
